Etter å ha tilbragt kveld i et rom mer røykfylt enn oppskytningsplatformen til NASA, er det godt å komme hjem til en katt som slenger seg på deg og uprovosert klorer ekstra porer i fjeset ditt.
Satt i flere timer ved siden av en danske som var tjukkere enn et berg, og en bebarted fyr som såvidt sluttet host lenge nok en gang iblandt til å ta en sipp fra lommelerken han hadde med seg.
Andre mennesker i dette dunkelt belyste rommet inkluderte en russer som ikke snakket et pip av verken engelsk eller norsk, en diger kar som må ha gått gjennom et dusin sigarer iløpet av timene han satt rett framfor meg, og en eldre kvinne som hadde på seg noe som mest av alt minnet meg om et pinnsvin. Lange stive hår stakk ut fra den brunaktige kåpen hun hadde slengt over skuldrene, og jeg ble sittende og fundere på når hun sist vasket den, om noensinne.
Disse underbare og fargerike menneskene til side, var det en vellykket kveld. Vellyket i den forstand at jeg oppnådde det jeg kom dit for altså. Ellers var den som slike kvelder bruker være, sterkt preget av sterke lukter, aggresive lyder og plutselige raserianfall.
Fyren som satt ved siden av meg gjorde seg nesten skyldig i å velte hele bordet, og hadde han greid det ville han hatt verre ting å tenke på enn kronisk hoste. Disse menneskene var ikke av typen som ville tatt lett på å få kvelden ødelagt av nødvendigheten til å rydde opp et veltet bord, og jeg er glad jeg kom på god fot med de fleste. Dansken ved siden av meg viste seg å være den mest pratsome av dem alle, og bablet i vei på landspråket sitt som at han skulle vært intervjuobjektet på en radiostasjon. Jeg gjorde som jeg har lært meg av utallige samtaler med eldre mennesker – nikket og smilte.
Når kvelden var over var mange gått, men andre hadde tatt deres plass. Dansken ble der til kvelden var over, mens Bartemons på min høyre side ble bestemt eskortert ut relativt tidlig. Et par timer senere kom en lav person med stripete skjorte og tok plassen han hadde hatt. Denne personen både snakket og hostet betydelig mindre, noe vi alle kunne sette pris på.
Til tross for dramatikken som kan oppstå under disse sesjonene, er det lite i forhold til hvordan ting utvikler seg etterpå. Når man reiser seg fra bordet og pakker sammen sakene, kan man som regel spå utifra hvor vellykket kvelden har vært – hvor mange som kommer til å henge seg på deg fra ytterdøren der og til ytterdøren hjem. I dag var inget unntak, og jeg måtte nærmest ta i middels bruk av vold for å få en overberuset skjerf av et menneske til å la meg gå hjem i fred.
Men kom meg levende hjem, og kan velte meg fornøyd ned i sengen. Mest lønnsomme dagen på lenge.
Skal møte med et band i morgen og prate om en video, så planen er å legge meg ganske tidlig. Men kommer vel neppe til å skje.
Bamse sier godnatt.
Gi meg mat så jeg kan spise den mens jeg ser på film og skribler ned produksjonsidèer. Gi meg iPodden, iPadden, iNacken- så jeg får hørt på musikk mens jeg jogger og prater i handsfree på andre øret.
Jeg vil ha noe å klatre på, noen å bryte med når jeg leser en god bok om snømenn. Gi meg kaffe til kakene og kaker til frokosten så jeg kan spise med begge hender. Og slå på radioen, jeg vil få med meg hvem som har blitt likvidert det siste døgnet, hvem som er mistenkt for denne likvideringen og hvilken kjendis som har driti seg ut mest i løpet av uken.
Når jeg ser på en TV-serie behøver jeg noe å gjøre. Gi meg et keyboard koplet opp til en laptop som står skrått framfor TV’n, så jeg kan sjekke mailen mens jeg ser skuespillere krangle med hverandre.
Jeg setter ørepluggene i hodet og setter på stereoanlegget så jeg kan høre to bra låter samtidigt, jeg er en multitaskende multigjørende multipersona som ikke kan håndtere tregheten i å bare gjøre en ting om gangen.
Mens jeg skriver dette har jeg blikket halvt festet på Stan som forsøker finne en bildør sammen med Steve i American Dad, spiser det siste som er igjen av kyllingen med tomater og potetgrateng til, og trykker ned de ytterste tastene på Casio-keyboardet når jeg føler for det. Siden jeg bare rekker tastene lengst til høyre for der jeg sitter, kommer det bare dype, mørke toner og ingenting melodiskt. Det spiller ingen rolle, jeg har muligheten til å spise, skrive, se på tegnet komedie og lage hummende lyder på èn gang, så klart tar jeg den. På et tidspunkt ringte en mobiltelefon, så i noen minutter deltok jeg også i samtale.
Jeg bruker slå på TV’en og høre på musikk mens jeg lager mat, og kanskje er dette grunnen til at kjøkkenet mitt så ofte brenner. Bruker å synge eller resitere lange setninger høyt for meg selv når jeg dusjer. Og når jeg dusjer setter jeg proppen i badekaret så vannet stiger og jeg får et bad samtidigt. Alt har saknet ned og blitt for tregt.
Jeg behøver en anti-ferie. Og å dømme etter fargen inni kjeksen jeg nettopp tok en bit av, anti-biotika.
Kjøpte meg en discoball. Vugget på den når den sto på bordet mitt ute i stuen. Ramlet ned og knuste og spraket i sirkler. Så jeg kjøpte en ny en, og nå står den trygt. Jeg har latt være å vugge og dytte på den denne gangen, og da har det gått bra.
Nå har jeg lavalampe, blått lys i springen og discoball i stuen. Det synes jeg er bra. Men litt dårlig. Men mest bra.
Kaktusen min har jeg også fremdeles, men den har ikke noe å gjøre med de andre tingene. Kaktusen kan verken lyse eller snurre, og den kan heller ikke flyttes på uten å få særdeles vondt. Selv når jeg gjør mitt ytterste for å være forsiktig så stikker den meg i hånden, og jeg må inn på badet hvor det er lyst og trekke ut torner
Nå som jeg verken trekker ut torner eller knuser discoballen, skal jeg ut på kjøkkenet og lage mat. Det får enten bli resten av kyllingen som står i kjøleskapet, eller falukorv med potetmos.
Jeg vet ikke hvor denne treplaten kom fra, men nå bruker jeg den som matbrett.
Jeg har to ideèr til langfilmer. Aner ikke hvilken av dem jeg har mest lyst til å begynne skrive på. Men jeg må snart velge en om jeg skal få et manus ferdig i løpet av året. I mellomtiden er det nok å gjøre.
Holder på å ordne skuespillere og locations til musikkvideoen jeg arbeider med. Har lett høyt og lavt etter en kirke jeg kan få lov å filme i, men tror jeg har funnet en nå. Storyboardet er rundt halvveis tegnet opp, og for et slit det er. Og hvor er egentlig stiftemaskinen min? Jeg kjøpte meg en stiftemaskin ikke mange ukene siden for nettopp denne grunnen – stifte sammen manus og storyboards – og nå er den forsvunnet. Ting forsvinner herfra hele tiden. Og jeg har merket en økende ustabilitet i naboene. Det foregår noe muffins her i gården. Moffins.
Når jeg er ferdig med denne musikkvideoen ser det ut til at jeg kommer starte rett på en ny en. Kommer an på hvor fornøyd jeg blir med den første.
Mellom storyboardingen og letingen etter aktuelle skuespillere har jeg også fått tid til å redesigne hele siden til ForkasteligTV til noe langt bedre og mer dynamisk.
Jeg skal ut. To the Gallerian!
